Ørevoks 2012

Å ha åpne ører er stort sett et gode. I 2012 har åpne ører ledsaget meg til nye fantastiske band og fabelaktige utgivelser av gamle helter – i tillegg til at enkelte godt gjemte gullklumper fra fortiden også har fått ørevoksen til å smelte og ørehår til å vibrere.

Det var i det hele tatt en god del nyheter i 2012 som overbeviste meg om at jorda består ennå ei stund. Når det helt på tampen dessuten viste seg at det ikke vil bli utdelt egen Spellemannspris for Hiphop-plater i 2013, var det opplagt at både Mayafolk og deres tvilsomme tolkere var på villspor når de spådde jordas undergang samtidig med vintersolverv.

Følgende nye plater har jeg lånt mest øre til i år:

Alabama Shakes: Boys And Girls. *****
Ian Anderson: Thick As A Brick 2. Surprise, surprise! Beste fra mr. Tull på over 20 år!
Bob Dylan: Tempest. De gamle blir eldre, men hvilken aldring!
Levi Henriksen/Thomas Mårud: Langt sakte tog. Norsk instant rockeklassiker!
Mark Lanegan: Blues Funeral. Mørk og seig musikk. Langt fra blues.
Ulf Lundell: Rent förbannat. Det kler Uffe å være forbannet. Når han også har vokst fra grunge og forsøket på å bli lik Neil Young på sitt mest støyende, blir dette veldig bra. Men som vanlig kunne han nøyd seg med en enkel-CD i stedet for en dobbel.
Rush: Clockwork Angels. Dream Theater – eat your heart out!
Savage Rose: Love And Freedom. De danske hippiene gir seg ikke. Tekstene kunne vært skrevet for over 40 år siden. Musikalsk fremdeles veldig spennende.
Patti Smith: Banga. Rockens 1.dame holder mål og vel så det.
Tame Impala: Lonerism. Beatles…oppdatert til 2012!
The Soundtrack Of Our Lives: Throw It To The Universe. Svenskene gir seg på toppen. Fenomenalt bra plate.
The Stranglers: Giants. Et historisk smakløst cover, men musikalsk er faktisk Stranglers helt på topp. Ingen spiller orgel som Dave Greenfield!

2012 har også gitt meg store konsertopplevelser. I januar fikk jeg høre og se Americana-bandet framfor noen: The Jayhawks. Overbevisende, men nesten like spennende for meg var det å høre Chuck Prophet, som på 80-tallet var en viktig del av Green On Red. Han varmet opp for Jayhawks, og sjelden har jeg hørt noen få så mye ut av sin egen stemme og en akustisk gitar. Flotte låter hjalp naturligvis til. Seinere fant jeg ut at han har noen fabelaktige plater på samvittigheten, der særlig Temple Beautiful og Let Freedom Ring har fått noen runder i heimen.

En av hjørnesteinene i rocken(det er en komplisert bygning, det er langt mer enn fire hjørner) er Jethro Tulls «Thick As A Brick». Ian Anderson hadde omsider latt seg overtale til å lage en oppfølger. Tvilsomt prosjekt, men utrolig vellykket. Dette resulterte i at Anderson turnerte hele verden men Anderson hadde heldigvis vett til å forstå at han ikke kunne dra på turne og spille hele TAAB-albumet fra 1972 uten hjelp til vokalen. Derfor hadde han hyrt inn en englerøst som gjorde at publikum slapp å gremmes mer enn nødvendig over Andersons – dessverre – håpløse forsøk på å gjøre de vokale krumspringene som er med og gjør TAAB til noe helt unikt i rocken. Derimot var hans musikalske evner på tverrfløyte og ¾-gitar helt på høyden, i likhet med resten av bandet. Oslo Konserthus 29. november var derfor høydepunktet for musikkåret 2012.

Høydepunktet i 2013 blir trolig Kalljkauk i Kjelljardal’n 3. august. Ingen av de overnevnte dukker opp der, men utrolig mye annen bra musikk. Regner med vi treffes der! God jul og et musikalsk nytt år!

Musikk- og lemenåret 2011

Lemenåret 2011 var en stor skuffelse for min del. Så ikke et eneste eksemplar av arten i det som betraktes som et av de største lemenårene siden Golf(eller muligens Passat)krigen. Så det var det.

Musikkåret derimot var langt mer interessant. Året har bydd på flere storartete konsertopplevelser, der Paul McCartney må sies å være den som satte størst spor i sjelen. Karen Elise oppdaget at gamle Macarena skulle konsertere Stockholm på hennes 20-årsdag, og framsatte et sterkt ønske om å få se ex-Beatlen før bassfingrene hans ble for stive. I tråd med finansministerens ønske om å holde julen og hjulene i gang fløy vi nedover og var øre- og øyenvitner til en fantastisk oppvisning i klassisk rock.

Personlig har jeg hatt et visst problem med store deler av McCartneys produksjon etter Beatles-tida, da det til dels er popmusikk av det lettere kavaleri. Det skulle imidlertid vise seg at McCartney skjønte hvorfor han var på turné i en alder av 69 år. Kvelden inneholdt nemlig i hovedsak blinkskudd fra 60-årene, med smakfulle innslag fra tida med Wings og som soloartist. Når bandet hans i tillegg var et bredbent Rockeband, og ikke et Beatles-tribute band, ble det innertier. Lyden i Stockholm-Globen var for øvrig helt suveren.

På Steinkjer-festivalen ramlet jeg tilfeldigvis innom Levi Henriksen og Thomas Mårud. Flotte tekster og veldig, veldig bra gitarbasert rock. Bør sjekkes ut av alle med sans for god musikk. De Lillos fikk jeg også hørt for første gang. Helt greit og vel så det. Det samme var gitarsoloene til Lars Håvard Haugen i Hellbillies.

Den største godbiten ved siden av Paul M var nok likevel at The Rainmakers dukket opp på norgesturné. Til tross for at de hadde ei splitter ny plate med seg i kofferten, valgte de å spille den legendariske debutplata si fra start til mål på Blæst i Trondheim. Høydepunkt fra årets «25 On» fikk likevel plass etterpå, sammen med klassikere fra de andre platene. 3. februar står gjengen på scenen i Orkdal MC-klubb, noe som etter alt å dømme blir en ny konsertklassiker, og denne gangen skal også Johannes få muligheten til å få noen gode tips fra et av verdens beste rock’n’roll band.

Litt i samme gate var The Jayhawks, som fulgte opp sine to mesterverk fra 90-tallet med «Mockingbird Time». Americana på sitt aller beste, med de beste harmoniene siden Beach Boys(med et mulig unntak for Fleet Foxes). Kommer til Trondheim 29. februar.
The Waterboys skuffet ikke med plata «An Appointment with Mr. Yeats». Heller ikke Fleet Foxes, som hadde en vanskelig oppgave med å leve opp til sin tre år gamle selvtitulerte debut. «Helplessness Blues» holdt imidlertid i massevis.

Svenskene i Opeth har flørtet lenge nok med svartmetall, og bestemte seg for å ble voksne med den talende tittelen «Heritage». Fantastisk plate. Prog, heavy metal, folk..y.ou name it – they got it! Sjelden har et band klart å fornye klassisk progrock på en vellykket måte. King Crimson og Jethro Tull er opplagt inspirasjonskilder, men dette er slett ikke noen kopi, men derimot et nyskapende verk som står fram som årets beste plate for meg.

Siden vi er inne på progrock; Magic Pie leverte muligens fjorårets beste norske utgivelse med «The Suffering Joy». Moderne progrock av høy klasse.

Ørene mine fikk også møte proglegendene Van Der Graaf Generator på nytt. Kanskje progrockens aller beste band. «Refugees» fra 1969 må være noe av det vakreste rocken har frambragt, mens alle platene deres fra 70-76 inneholder musikk som får ørene til å vibrere i hyllest til en av rockens største personligheter, Peter Hammill.
På tampen av året satte jeg meg fore å sjekke ut geniforklarte Radiohead. Jeg fant raskt ut at årets utgivelse, «The King of Limbs», trolig er nyskapende, men i helt feil retning i henhold til min musikalske smak. Så da ble det å gi tid til «OK Computer», som helt korrekt fortjener plass som en av rockens beste plater, både musikalsk og tekstmessig. Iallfall på 90-tallet.

Andre navn som til tider har preget lydbildet mitt i år: Nick Lowe, The Decemberists, The Butterfly Effect, Alice In Chains…

Helt til slutt; Jackie Leven døde i år. Han etterlater seg en strålende musikalsk arv. Samtlige av hans utgivelser siden han «gjenoppsto» som artist for 17 år siden, inneholder musikk som slår knockout på det aller meste. RIP.

Playlist:
Paul McCartney i Stockholm
http://www.youtube.com/watch?v=sLN19rmMz8U&feature=related

Levi Henriksen/Thomas Mårud
http://www.youtube.com/watch?v=uqGwz5DtAe8

The Rainmakers
http://www.youtube.com/watch?v=UKRtBrH4PZI&feature=related

The Jayhawks
http://www.youtube.com/watch?v=Pm24ldAcnhc

The Waterboys
http://www.youtube.com/watch?v=kEoEUdOKhsA&feature=related

Fleet Foxes
http://www.youtube.com/watch?v=6mR8Z-gmK1g

Opeth
http://www.youtube.com/watch?v=3JDaQP72PfI

Magic Pie
http://www.youtube.com/watch?v=ApekdE42sHE

Van Der Graaf Generator (Refugees)
http://www.youtube.com/watch?v=G_4zfZVpnnw

Van Der Graaf Generator (The Plague Of Lighthouse Keepers)
http://www.youtube.com/watch?v=AzoaWrRYg98

The Decemberists
http://www.youtube.com/watch?v=AT_sPE4ahJk

Nick Lowe
http://www.youtube.com/watch?v=m6hzkBihaew

Jackie Leven(Doll By Doll):
http://www.youtube.com/watch?v=hbOq2cqiP8M&feature=related

Jackie Leven(solo):
http://www.youtube.com/watch?v=APNVVMp0AF0&noredirect=1

Moderne sport

Registrerer med et halvt øre og i halvsøvne at hoppsporten er i endring. For meg som trodde at Bokløv-stilen var det siste som har skjedd av fornyelser, er dette en stor dag. Jeg har lenge ment at toppidretten bør gjennomgå betydelige forandringer for å opprettholde interessen.

I hopp handler det selvfølgelig om rettferdighet. Vindforhold skal ikke lenger ha særlig betydning. Er du uheldig med vinden, kan du altså i prinsippet vinne hvis du hopper kortest av alle, hvis jeg har forstått det rett.

Dette er et hopp i riktig retning, men jeg har et forslag som vil gjøre hoppsporten enda mer rettferdig: man bør absolutt gå i alpinsportens trasé. Alle moderne hoppbakker bør ha to spor, slik at man kan få simultan-hopping. Sporene bør ligge maksimalt 30 cm fra hverandre, slik at hopperne har mulighet til å forstyrre konkurrenten, for eksempel ved å bruke staver/spyd som man kan stikke med eller boksehansker for å slå hjelmen av hverandre. Bildet viser et tidlig forsøk på simultan-hopping, men bruk av spyd vil utvilsomt øke seerinteressen betraktelig.

I langrenn bør forøvrig alle løperne gå på samme ski, primært Skilom, type smørefri.

Våpenhvile

I anledning av at freden og englene dalte ned i anledning julen, annonserer jeg hermed at jeg har inngått ensidig våpenhvile med fylkesmannens miljøvernavdeling. Dette skyldes ikke frykt for å tape i en krigssituasjon, men heller den enkle grunn at man ikke skal verken skyte eller sparke den som ligger nede. Det vil ta for lang tid å beskrive fullt ut hvordan etaten med det misvisende navnet miljøvernavdelingen har gått fram. Jeg nøyer meg med å glede meg over at fylkesmannen sjøl, Inge Ryan, har satt miljøvernavdelingen i Nord-Trøndelag under administrasjon og har latt fornuften styre framfor byråkratisk og sentralistisk idioti.

Det som er tragisk og symptomatisk med denne saken, er at en må mase seg til et møte med fylkesmannen sjøl for at saksbehandleren og hennes overordnede skal ta til vettet. Det er kun få måneder siden jeg forespurte min personlige byråkrat om det ikke var mulig å se på saken i lys av ferske uttalelser av miljøvernministeren, sjefbyråkrater i miljøverndepartementet, m.m. Dette ble totalt avvist, men etter at Inge Ryan hadde vært på besøk her, ble dette plutselig et vesentlig argument. Hvor mange slike saker ligger det rundt om, mon tro?

Nå hører det med til saken at miljøvernavdelingen naturligvis ikke innrømmer at de har måttet endre holdning til noe som helst. Etter å ha blitt instruert av Inge Ryan, sier miljøvernbyråkraten min at det i samtale med meg "har framkommet nye opplysninger" som gjør at de ikke lenger vil stille seg negative til omregulering av naustet. Tull og tøys. Alt for ikke å miste ansikt.

Det var bare det. Et godt nytt år til alle sammen og et ønske om god bedring til byråkratene i fylkesmannens miljøvernavdeling. Det siste dog uten særlig håp om at det vil skje. En kan jo ikke akkurat kreve at en byråkrat skal begynne å tenke heller.

Øresus 2010

Levende øresus
Konsertopplevelsene har vært enestående. Året startet med Thåstrøm i Trondheim, der han overbeviste stort med sin tunge industrirock. I februar fikk jeg med meg en personlig favoritt i London; Jackie Leven. Broder Egil vil neppe være enig med meg, men personlig synes jeg det var en minneverdig opplevelse. Johannes og undertegnede var også på The Roundhouse i London og fikk en dose metal med Mastodon. Det var tungt nok for meg. Var fysisk sliten etterpå, så det er opplagt at det gjorde inntrykk.

Det var også særdeles hyggelig å få med seg Gitarkameratene i Olavshallen 19. mars. Tida har definitivt gått, men herrene Nilsen, Sunde, Sivertsen og Eggum blir gamle med stil. Det var et sjokk å oppdage at Eggum har et snev av humor, og flere av sangene hans var faktisk høydepunkter i konserten.

Sommeren innebar Iron Maiden i Bergen. Det var tungt og flott, men det blir nok enda bedre neste sommer, når de beste spora fra nyplata har satt seg fast i liverepertoaret. Oppvarmingsbandet var ikke stort å skryte av, i alle fall ikke sammenliknet med mannen som skulle ha vært der; Ronnie James Dio. Den lille mannen med den grandiose stemmen døde altfor tidlig.

Olavsdagene brakte Lars Winnerbäck til Trondheim, og sammen med gode venner ble det nærmest en midnattsmesse i Borggården. Melissa Horn hadde den noe krevende oppgaven å varme opp, men skjemte seg ikke ut. Winnerbäck var rett og slett strålende! Han er en av svenskenes tre-fire artister som Norge foreløpig har til gode å matche.

For første gang fikk jeg sett Hans Rotmo live. Det var en hovedsakelig positiv opplevelse, spesielt med tanke på samspillet mellom Rotmo og Henning Sommerro. Bjørn Eidsvåg var også overraskende bra, med ”ny” gitarist(Geir Sundstøl) som gjorde at begrepet ”rockeprest” endelig kan brukes med en viss sannhetsgehalt.

Men den aller største opplevelsen var uansett Bob Walkenhorst og Jeff Porters fremragende opptreden i Orkdal MC-klubb 12. mars. Vokalisten i The Rainmakers ga de få som kjente sin besøkelsestid en uforglemmelig opplevelse. Det hører med til historien at 80-tallsheltene spiller inn ny plate og besøker Norge på nytt i mars/april…

Plater
Gammelt nytt
Siden jeg var –4 år da ”Apache” med The Shadows inspirerte Øystein Sunde til å gjøre noe annet enn å fiske gjedde, gikk med bleier da Beatlemania fungerte som musikalsk tsunami og bare var 6 år da ”Deep Purple In Rock” ga forrige generasjon et nytt muskalsk syn på livet, er det bare å innrømme at det hovedsakelig går i arkeologi når det gjelder musikk. Derfor var 2010 året det gikk opp for meg at Small Faces’ ”Ogdens’ Nut Gone Flake” fra 1968 er en fabelaktig flott utgivelse; helt på høyde med Zombies’ ”Odessey And Oracle” og Kinks’ ”Village Green Preservation Society”.

Likevel er det morsomt å registrere at det skapes svært mye nytt og bra. Siden jeg har en viss treghet i systemet, registrerer jeg dessverre vanligvis dette minst et par år etter at utgivelsene har kommet ut. Det er derfor først nå at jeg har fått ørene opp for blant annet Ila Auto og Tellasulie, som begge er norske band som spiller americana på sitt beste.

Det var også godt å høre gamle Strawbs igjen. Deres to år gamle ”Broken Hearted Bridge” var overraskende bra, både tekstmessig og musikalsk. Om et par år vil jeg kanskje ta meg tid til å høre på årets utgivelse; ”Dancing To The Devil’s Beat”… I år tok jeg meg også tid til å lytte til Church og Crash Test Dummies igjen. Avgjort noe av det beste fra 80- og 90-tallet.

Ronnie James Dio døde altså i år. Det gjorde at backkatalogen hans fikk en ny gjennomgang. For noen plater han ga ut sammen med Blackmore i Rainbow og seinere med Black Sabbath! Anbefales kan også ”The Butterfly Ball And The Grasshopper’s Feast” fra 1974, Roger Glover’s musikalske versjon av en kjent barnebok, der Dio framfører to usigelig vakre sanger; ”Sitting In A Dream” og ”Love Is All”. Noen av låtene med Elf, blant annet ”Wonderworld” fortjener også større oppmerksomhet.

Nye plater
Av årets plateutgivelser har gamle Robert Plants ”Band of Joy” gjort inntrykk. Det er ei plate som vil holde seg over tid. Iron Maiden hadde et håpløst utgangspunkt med å matche den eksepsjonelt bra ”A Matter Of Life And Death” fra 2006. De klarte det nesten med ”The Final Frontier”, som inneholder flere episke låter som er helt oppe blant det beste de har gjort i sin over tretti år lange karriere. Et par tomgangslåter trekker noe ned, men likevel er det trolig det beste albumet noe band har gjort etter så lang fartstid. Skotten Jackie Leven fikk med seg Ralph McTell på laget og skapte ”Gothic Road”, ei plate som altfor få har hørt. Den aller siste platen fra Johnny Cash American-serie ble utgitt, seks år etter hans død. ”Ain’t No Grave” bærer preg av en mann som står med minst en fot i graven, men det er likevel en kraft i stemmen som aldri slutter å imponere. Jeg hadde store forventninger til Neil Youngs ”Le Noise”, som delvis ble oppfylt. I ettertid er nok likevel bare to låter som vil bli tatt fram igjen: ”Love And War” og ”Hitchhiker”. Paul Weller fulgte opp en av det siste tiårets aller beste plater, ”22 Dreams”, med ”Wake Up The Nation”, som også har sine stunder, om enn ikke på samme nivå som førstnevnte, som anbefales med all mulig varme.

Svenskene Lars Winnerbäck, Stefan Sundstrøm og Håkan Hellstrøm tar på hver sin måte opp arven etter Ulf Lundell på en utmerket måte. Bare de to sistnevnte ga ut plater i år, men hvilke plater! Sundstrøm ga endog ut to, som hver på sin måte har klassikerpotensiale. Hellstrøms ”2 Steg Från Paradise” har allerede fått klassikerstatus blant kritikerne, og det er bare å innrømme at de for en gangs skyld har rett. Hør! Hør!

Når det gjelder ny norsk musikk, så vil jeg bare nevne ett navn helt på tampen: Soup. Selv om jeg ennå ikke har fått sjekket ut dette bandet, sier pålitelige kilder at dette virkelig er noe stort…

Det er altså håp for framtida, når det gjelder musikk. Kanskje gjelder det for planeten som helhet også. Godt nytt år, både med og uten musikk!

Hva skal en bruke ørene til?

Et nærmest eksistensielt spørsmål i vår tid. Så sant du ikke er døv, blir du bombardert med lyd. Det Store Korslagget. Melodi Grand Rema. Idiotol. Det krever stor innsats for å unngå å bli immun mot god musikk. Derfor, i det Herrens År 2010, har jeg bestemt meg for virkelig å jobbe for Saken. Jeg skal gå på konsert med artister jeg vil høre på:

Thåstrøm: 30. januar 2010, Verkstedhallen i Trondheim. Terningkast: 5
Jackie Leven: 23. februar 2010, London. Opplevde Leven i 2008 på Røros. Sjeldent bra skotsk baryton, soul/folk/blues.
Mastodon: 24. februar 2010, The Roundhouse, London. Metall på sitt beste. Akkurat så hardt som jeg tåler det.
Bob Walkenhorst/Jeff Porter: 12. mars, Orkdal MC-klubb. Vokalisten i The Rainmakers holder stort sett det han lover. Dette kommer til å bli en opplevelse av de sjeldne.
Gitarkameratene: 19. mars, Olavshallen, Trondheim. Må oppleves før det er for seint.
Iron Maiden: 11. august, Bergen. Blir nok bra, ja.
Hans Rotmo: 8. desember, Steinkjer. Vårres jul. Bra og verdig avslutning på konsertåret, får vi håpe.

Byråkratiets onde sirkel

Et enkelt søk på nettet avslører hvordan den statlige byråkratiseringen av Norge fortsetter å øke, uten at noen ansvarlige politikere våger å ta tak i utviklingen.

I trygg forvissning om at kommunene ikke har ressurser til å utføre alle de byråkratiske oppgavene de pålegges, kan fylkesmennene fortsette å kritisere kommunene for manglende oppfølging av lovverket, for i neste omgang å utvide staben med enda flere rådgivere, konsulenter og inspektører. De reiser på kurs, blir oppdatert på nye byråkratiske spissfindigheter og drar rundt til kommunene og påpeker ytterligere feil og mangler, som gjør det nødvendig med enda flere kontrollører/byråkrater for å passe på at alt går slik Den Store Sol vil, uavhengig av om det er Store Solheim eller Store Solhjell.

Både miljøvernministeren og utdanningsministeren har tydeligvis fått full frihet til å styre sine respektive departementer i beste urban-SV-stil, og resultatet blir da også deretter. Fylkesmannsembetene, som etter de siste to utnevnelsene mer og mer framstår som rene SV-reir, forhindrer fornuftig styring og utvikling i utkantkommuner. Med en suveren mangel på respekt for lokaldemokrati, tolkes sentralt gitte retningslinjer omtrent som en islamist tolker Koranen – fundamentalistisk.

Er det da noen vei tilbake? Neppe. De få administratorene i kommunene som prøver å yte motstand mot byråkratregimet, blir effektivt kvalt med nye pålegg fra vår tids mest hurtigvoksende næring: papirflytterne. Det paradoksale er jo at byråkratiet øker mest i nedgangstider; eller med andre ord: når det betales inn stadig mindre skattepenger, er det stadig flere byråkrater som skal ha betalt. Hvor lenge kan det gå bra, tro? Finn for all del ikke på å spørre noen offentlig ansatte om det. I tilfelle vil byråkratiet jobbe raskere enn du trodde de var i stand til, og fluksens nedsette en komité og ansette en rekke konsulenter for å finne ut av det...