Øresus 2010

Levende øresus
Konsertopplevelsene har vært enestående. Året startet med Thåstrøm i Trondheim, der han overbeviste stort med sin tunge industrirock. I februar fikk jeg med meg en personlig favoritt i London; Jackie Leven. Broder Egil vil neppe være enig med meg, men personlig synes jeg det var en minneverdig opplevelse. Johannes og undertegnede var også på The Roundhouse i London og fikk en dose metal med Mastodon. Det var tungt nok for meg. Var fysisk sliten etterpå, så det er opplagt at det gjorde inntrykk.

Det var også særdeles hyggelig å få med seg Gitarkameratene i Olavshallen 19. mars. Tida har definitivt gått, men herrene Nilsen, Sunde, Sivertsen og Eggum blir gamle med stil. Det var et sjokk å oppdage at Eggum har et snev av humor, og flere av sangene hans var faktisk høydepunkter i konserten.

Sommeren innebar Iron Maiden i Bergen. Det var tungt og flott, men det blir nok enda bedre neste sommer, når de beste spora fra nyplata har satt seg fast i liverepertoaret. Oppvarmingsbandet var ikke stort å skryte av, i alle fall ikke sammenliknet med mannen som skulle ha vært der; Ronnie James Dio. Den lille mannen med den grandiose stemmen døde altfor tidlig.

Olavsdagene brakte Lars Winnerbäck til Trondheim, og sammen med gode venner ble det nærmest en midnattsmesse i Borggården. Melissa Horn hadde den noe krevende oppgaven å varme opp, men skjemte seg ikke ut. Winnerbäck var rett og slett strålende! Han er en av svenskenes tre-fire artister som Norge foreløpig har til gode å matche.

For første gang fikk jeg sett Hans Rotmo live. Det var en hovedsakelig positiv opplevelse, spesielt med tanke på samspillet mellom Rotmo og Henning Sommerro. Bjørn Eidsvåg var også overraskende bra, med ”ny” gitarist(Geir Sundstøl) som gjorde at begrepet ”rockeprest” endelig kan brukes med en viss sannhetsgehalt.

Men den aller største opplevelsen var uansett Bob Walkenhorst og Jeff Porters fremragende opptreden i Orkdal MC-klubb 12. mars. Vokalisten i The Rainmakers ga de få som kjente sin besøkelsestid en uforglemmelig opplevelse. Det hører med til historien at 80-tallsheltene spiller inn ny plate og besøker Norge på nytt i mars/april…

Plater
Gammelt nytt
Siden jeg var –4 år da ”Apache” med The Shadows inspirerte Øystein Sunde til å gjøre noe annet enn å fiske gjedde, gikk med bleier da Beatlemania fungerte som musikalsk tsunami og bare var 6 år da ”Deep Purple In Rock” ga forrige generasjon et nytt muskalsk syn på livet, er det bare å innrømme at det hovedsakelig går i arkeologi når det gjelder musikk. Derfor var 2010 året det gikk opp for meg at Small Faces’ ”Ogdens’ Nut Gone Flake” fra 1968 er en fabelaktig flott utgivelse; helt på høyde med Zombies’ ”Odessey And Oracle” og Kinks’ ”Village Green Preservation Society”.

Likevel er det morsomt å registrere at det skapes svært mye nytt og bra. Siden jeg har en viss treghet i systemet, registrerer jeg dessverre vanligvis dette minst et par år etter at utgivelsene har kommet ut. Det er derfor først nå at jeg har fått ørene opp for blant annet Ila Auto og Tellasulie, som begge er norske band som spiller americana på sitt beste.

Det var også godt å høre gamle Strawbs igjen. Deres to år gamle ”Broken Hearted Bridge” var overraskende bra, både tekstmessig og musikalsk. Om et par år vil jeg kanskje ta meg tid til å høre på årets utgivelse; ”Dancing To The Devil’s Beat”… I år tok jeg meg også tid til å lytte til Church og Crash Test Dummies igjen. Avgjort noe av det beste fra 80- og 90-tallet.

Ronnie James Dio døde altså i år. Det gjorde at backkatalogen hans fikk en ny gjennomgang. For noen plater han ga ut sammen med Blackmore i Rainbow og seinere med Black Sabbath! Anbefales kan også ”The Butterfly Ball And The Grasshopper’s Feast” fra 1974, Roger Glover’s musikalske versjon av en kjent barnebok, der Dio framfører to usigelig vakre sanger; ”Sitting In A Dream” og ”Love Is All”. Noen av låtene med Elf, blant annet ”Wonderworld” fortjener også større oppmerksomhet.

Nye plater
Av årets plateutgivelser har gamle Robert Plants ”Band of Joy” gjort inntrykk. Det er ei plate som vil holde seg over tid. Iron Maiden hadde et håpløst utgangspunkt med å matche den eksepsjonelt bra ”A Matter Of Life And Death” fra 2006. De klarte det nesten med ”The Final Frontier”, som inneholder flere episke låter som er helt oppe blant det beste de har gjort i sin over tretti år lange karriere. Et par tomgangslåter trekker noe ned, men likevel er det trolig det beste albumet noe band har gjort etter så lang fartstid. Skotten Jackie Leven fikk med seg Ralph McTell på laget og skapte ”Gothic Road”, ei plate som altfor få har hørt. Den aller siste platen fra Johnny Cash American-serie ble utgitt, seks år etter hans død. ”Ain’t No Grave” bærer preg av en mann som står med minst en fot i graven, men det er likevel en kraft i stemmen som aldri slutter å imponere. Jeg hadde store forventninger til Neil Youngs ”Le Noise”, som delvis ble oppfylt. I ettertid er nok likevel bare to låter som vil bli tatt fram igjen: ”Love And War” og ”Hitchhiker”. Paul Weller fulgte opp en av det siste tiårets aller beste plater, ”22 Dreams”, med ”Wake Up The Nation”, som også har sine stunder, om enn ikke på samme nivå som førstnevnte, som anbefales med all mulig varme.

Svenskene Lars Winnerbäck, Stefan Sundstrøm og Håkan Hellstrøm tar på hver sin måte opp arven etter Ulf Lundell på en utmerket måte. Bare de to sistnevnte ga ut plater i år, men hvilke plater! Sundstrøm ga endog ut to, som hver på sin måte har klassikerpotensiale. Hellstrøms ”2 Steg Från Paradise” har allerede fått klassikerstatus blant kritikerne, og det er bare å innrømme at de for en gangs skyld har rett. Hør! Hør!

Når det gjelder ny norsk musikk, så vil jeg bare nevne ett navn helt på tampen: Soup. Selv om jeg ennå ikke har fått sjekket ut dette bandet, sier pålitelige kilder at dette virkelig er noe stort…

Det er altså håp for framtida, når det gjelder musikk. Kanskje gjelder det for planeten som helhet også. Godt nytt år, både med og uten musikk!