Musikk- og lemenåret 2011

Lemenåret 2011 var en stor skuffelse for min del. Så ikke et eneste eksemplar av arten i det som betraktes som et av de største lemenårene siden Golf(eller muligens Passat)krigen. Så det var det.

Musikkåret derimot var langt mer interessant. Året har bydd på flere storartete konsertopplevelser, der Paul McCartney må sies å være den som satte størst spor i sjelen. Karen Elise oppdaget at gamle Macarena skulle konsertere Stockholm på hennes 20-årsdag, og framsatte et sterkt ønske om å få se ex-Beatlen før bassfingrene hans ble for stive. I tråd med finansministerens ønske om å holde julen og hjulene i gang fløy vi nedover og var øre- og øyenvitner til en fantastisk oppvisning i klassisk rock.

Personlig har jeg hatt et visst problem med store deler av McCartneys produksjon etter Beatles-tida, da det til dels er popmusikk av det lettere kavaleri. Det skulle imidlertid vise seg at McCartney skjønte hvorfor han var på turné i en alder av 69 år. Kvelden inneholdt nemlig i hovedsak blinkskudd fra 60-årene, med smakfulle innslag fra tida med Wings og som soloartist. Når bandet hans i tillegg var et bredbent Rockeband, og ikke et Beatles-tribute band, ble det innertier. Lyden i Stockholm-Globen var for øvrig helt suveren.

På Steinkjer-festivalen ramlet jeg tilfeldigvis innom Levi Henriksen og Thomas Mårud. Flotte tekster og veldig, veldig bra gitarbasert rock. Bør sjekkes ut av alle med sans for god musikk. De Lillos fikk jeg også hørt for første gang. Helt greit og vel så det. Det samme var gitarsoloene til Lars Håvard Haugen i Hellbillies.

Den største godbiten ved siden av Paul M var nok likevel at The Rainmakers dukket opp på norgesturné. Til tross for at de hadde ei splitter ny plate med seg i kofferten, valgte de å spille den legendariske debutplata si fra start til mål på Blæst i Trondheim. Høydepunkt fra årets «25 On» fikk likevel plass etterpå, sammen med klassikere fra de andre platene. 3. februar står gjengen på scenen i Orkdal MC-klubb, noe som etter alt å dømme blir en ny konsertklassiker, og denne gangen skal også Johannes få muligheten til å få noen gode tips fra et av verdens beste rock’n’roll band.

Litt i samme gate var The Jayhawks, som fulgte opp sine to mesterverk fra 90-tallet med «Mockingbird Time». Americana på sitt aller beste, med de beste harmoniene siden Beach Boys(med et mulig unntak for Fleet Foxes). Kommer til Trondheim 29. februar.
The Waterboys skuffet ikke med plata «An Appointment with Mr. Yeats». Heller ikke Fleet Foxes, som hadde en vanskelig oppgave med å leve opp til sin tre år gamle selvtitulerte debut. «Helplessness Blues» holdt imidlertid i massevis.

Svenskene i Opeth har flørtet lenge nok med svartmetall, og bestemte seg for å ble voksne med den talende tittelen «Heritage». Fantastisk plate. Prog, heavy metal, folk..y.ou name it – they got it! Sjelden har et band klart å fornye klassisk progrock på en vellykket måte. King Crimson og Jethro Tull er opplagt inspirasjonskilder, men dette er slett ikke noen kopi, men derimot et nyskapende verk som står fram som årets beste plate for meg.

Siden vi er inne på progrock; Magic Pie leverte muligens fjorårets beste norske utgivelse med «The Suffering Joy». Moderne progrock av høy klasse.

Ørene mine fikk også møte proglegendene Van Der Graaf Generator på nytt. Kanskje progrockens aller beste band. «Refugees» fra 1969 må være noe av det vakreste rocken har frambragt, mens alle platene deres fra 70-76 inneholder musikk som får ørene til å vibrere i hyllest til en av rockens største personligheter, Peter Hammill.
På tampen av året satte jeg meg fore å sjekke ut geniforklarte Radiohead. Jeg fant raskt ut at årets utgivelse, «The King of Limbs», trolig er nyskapende, men i helt feil retning i henhold til min musikalske smak. Så da ble det å gi tid til «OK Computer», som helt korrekt fortjener plass som en av rockens beste plater, både musikalsk og tekstmessig. Iallfall på 90-tallet.

Andre navn som til tider har preget lydbildet mitt i år: Nick Lowe, The Decemberists, The Butterfly Effect, Alice In Chains…

Helt til slutt; Jackie Leven døde i år. Han etterlater seg en strålende musikalsk arv. Samtlige av hans utgivelser siden han «gjenoppsto» som artist for 17 år siden, inneholder musikk som slår knockout på det aller meste. RIP.

Playlist:
Paul McCartney i Stockholm
http://www.youtube.com/watch?v=sLN19rmMz8U&feature=related

Levi Henriksen/Thomas Mårud
http://www.youtube.com/watch?v=uqGwz5DtAe8

The Rainmakers
http://www.youtube.com/watch?v=UKRtBrH4PZI&feature=related

The Jayhawks
http://www.youtube.com/watch?v=Pm24ldAcnhc

The Waterboys
http://www.youtube.com/watch?v=kEoEUdOKhsA&feature=related

Fleet Foxes
http://www.youtube.com/watch?v=6mR8Z-gmK1g

Opeth
http://www.youtube.com/watch?v=3JDaQP72PfI

Magic Pie
http://www.youtube.com/watch?v=ApekdE42sHE

Van Der Graaf Generator (Refugees)
http://www.youtube.com/watch?v=G_4zfZVpnnw

Van Der Graaf Generator (The Plague Of Lighthouse Keepers)
http://www.youtube.com/watch?v=AzoaWrRYg98

The Decemberists
http://www.youtube.com/watch?v=AT_sPE4ahJk

Nick Lowe
http://www.youtube.com/watch?v=m6hzkBihaew

Jackie Leven(Doll By Doll):
http://www.youtube.com/watch?v=hbOq2cqiP8M&feature=related

Jackie Leven(solo):
http://www.youtube.com/watch?v=APNVVMp0AF0&noredirect=1

Moderne sport

Registrerer med et halvt øre og i halvsøvne at hoppsporten er i endring. For meg som trodde at Bokløv-stilen var det siste som har skjedd av fornyelser, er dette en stor dag. Jeg har lenge ment at toppidretten bør gjennomgå betydelige forandringer for å opprettholde interessen.

I hopp handler det selvfølgelig om rettferdighet. Vindforhold skal ikke lenger ha særlig betydning. Er du uheldig med vinden, kan du altså i prinsippet vinne hvis du hopper kortest av alle, hvis jeg har forstått det rett.

Dette er et hopp i riktig retning, men jeg har et forslag som vil gjøre hoppsporten enda mer rettferdig: man bør absolutt gå i alpinsportens trasé. Alle moderne hoppbakker bør ha to spor, slik at man kan få simultan-hopping. Sporene bør ligge maksimalt 30 cm fra hverandre, slik at hopperne har mulighet til å forstyrre konkurrenten, for eksempel ved å bruke staver/spyd som man kan stikke med eller boksehansker for å slå hjelmen av hverandre. Bildet viser et tidlig forsøk på simultan-hopping, men bruk av spyd vil utvilsomt øke seerinteressen betraktelig.

I langrenn bør forøvrig alle løperne gå på samme ski, primært Skilom, type smørefri.

Våpenhvile

I anledning av at freden og englene dalte ned i anledning julen, annonserer jeg hermed at jeg har inngått ensidig våpenhvile med fylkesmannens miljøvernavdeling. Dette skyldes ikke frykt for å tape i en krigssituasjon, men heller den enkle grunn at man ikke skal verken skyte eller sparke den som ligger nede. Det vil ta for lang tid å beskrive fullt ut hvordan etaten med det misvisende navnet miljøvernavdelingen har gått fram. Jeg nøyer meg med å glede meg over at fylkesmannen sjøl, Inge Ryan, har satt miljøvernavdelingen i Nord-Trøndelag under administrasjon og har latt fornuften styre framfor byråkratisk og sentralistisk idioti.

Det som er tragisk og symptomatisk med denne saken, er at en må mase seg til et møte med fylkesmannen sjøl for at saksbehandleren og hennes overordnede skal ta til vettet. Det er kun få måneder siden jeg forespurte min personlige byråkrat om det ikke var mulig å se på saken i lys av ferske uttalelser av miljøvernministeren, sjefbyråkrater i miljøverndepartementet, m.m. Dette ble totalt avvist, men etter at Inge Ryan hadde vært på besøk her, ble dette plutselig et vesentlig argument. Hvor mange slike saker ligger det rundt om, mon tro?

Nå hører det med til saken at miljøvernavdelingen naturligvis ikke innrømmer at de har måttet endre holdning til noe som helst. Etter å ha blitt instruert av Inge Ryan, sier miljøvernbyråkraten min at det i samtale med meg "har framkommet nye opplysninger" som gjør at de ikke lenger vil stille seg negative til omregulering av naustet. Tull og tøys. Alt for ikke å miste ansikt.

Det var bare det. Et godt nytt år til alle sammen og et ønske om god bedring til byråkratene i fylkesmannens miljøvernavdeling. Det siste dog uten særlig håp om at det vil skje. En kan jo ikke akkurat kreve at en byråkrat skal begynne å tenke heller.