Byråkratiets onde sirkel

Et enkelt søk på nettet avslører hvordan den statlige byråkratiseringen av Norge fortsetter å øke, uten at noen ansvarlige politikere våger å ta tak i utviklingen.

I trygg forvissning om at kommunene ikke har ressurser til å utføre alle de byråkratiske oppgavene de pålegges, kan fylkesmennene fortsette å kritisere kommunene for manglende oppfølging av lovverket, for i neste omgang å utvide staben med enda flere rådgivere, konsulenter og inspektører. De reiser på kurs, blir oppdatert på nye byråkratiske spissfindigheter og drar rundt til kommunene og påpeker ytterligere feil og mangler, som gjør det nødvendig med enda flere kontrollører/byråkrater for å passe på at alt går slik Den Store Sol vil, uavhengig av om det er Store Solheim eller Store Solhjell.

Både miljøvernministeren og utdanningsministeren har tydeligvis fått full frihet til å styre sine respektive departementer i beste urban-SV-stil, og resultatet blir da også deretter. Fylkesmannsembetene, som etter de siste to utnevnelsene mer og mer framstår som rene SV-reir, forhindrer fornuftig styring og utvikling i utkantkommuner. Med en suveren mangel på respekt for lokaldemokrati, tolkes sentralt gitte retningslinjer omtrent som en islamist tolker Koranen – fundamentalistisk.

Er det da noen vei tilbake? Neppe. De få administratorene i kommunene som prøver å yte motstand mot byråkratregimet, blir effektivt kvalt med nye pålegg fra vår tids mest hurtigvoksende næring: papirflytterne. Det paradoksale er jo at byråkratiet øker mest i nedgangstider; eller med andre ord: når det betales inn stadig mindre skattepenger, er det stadig flere byråkrater som skal ha betalt. Hvor lenge kan det gå bra, tro? Finn for all del ikke på å spørre noen offentlig ansatte om det. I tilfelle vil byråkratiet jobbe raskere enn du trodde de var i stand til, og fluksens nedsette en komité og ansette en rekke konsulenter for å finne ut av det...