Ørevoks 2012

Å ha åpne ører er stort sett et gode. I 2012 har åpne ører ledsaget meg til nye fantastiske band og fabelaktige utgivelser av gamle helter – i tillegg til at enkelte godt gjemte gullklumper fra fortiden også har fått ørevoksen til å smelte og ørehår til å vibrere.

Det var i det hele tatt en god del nyheter i 2012 som overbeviste meg om at jorda består ennå ei stund. Når det helt på tampen dessuten viste seg at det ikke vil bli utdelt egen Spellemannspris for Hiphop-plater i 2013, var det opplagt at både Mayafolk og deres tvilsomme tolkere var på villspor når de spådde jordas undergang samtidig med vintersolverv.

Følgende nye plater har jeg lånt mest øre til i år:

Alabama Shakes: Boys And Girls. *****
Ian Anderson: Thick As A Brick 2. Surprise, surprise! Beste fra mr. Tull på over 20 år!
Bob Dylan: Tempest. De gamle blir eldre, men hvilken aldring!
Levi Henriksen/Thomas Mårud: Langt sakte tog. Norsk instant rockeklassiker!
Mark Lanegan: Blues Funeral. Mørk og seig musikk. Langt fra blues.
Ulf Lundell: Rent förbannat. Det kler Uffe å være forbannet. Når han også har vokst fra grunge og forsøket på å bli lik Neil Young på sitt mest støyende, blir dette veldig bra. Men som vanlig kunne han nøyd seg med en enkel-CD i stedet for en dobbel.
Rush: Clockwork Angels. Dream Theater – eat your heart out!
Savage Rose: Love And Freedom. De danske hippiene gir seg ikke. Tekstene kunne vært skrevet for over 40 år siden. Musikalsk fremdeles veldig spennende.
Patti Smith: Banga. Rockens 1.dame holder mål og vel så det.
Tame Impala: Lonerism. Beatles…oppdatert til 2012!
The Soundtrack Of Our Lives: Throw It To The Universe. Svenskene gir seg på toppen. Fenomenalt bra plate.
The Stranglers: Giants. Et historisk smakløst cover, men musikalsk er faktisk Stranglers helt på topp. Ingen spiller orgel som Dave Greenfield!

2012 har også gitt meg store konsertopplevelser. I januar fikk jeg høre og se Americana-bandet framfor noen: The Jayhawks. Overbevisende, men nesten like spennende for meg var det å høre Chuck Prophet, som på 80-tallet var en viktig del av Green On Red. Han varmet opp for Jayhawks, og sjelden har jeg hørt noen få så mye ut av sin egen stemme og en akustisk gitar. Flotte låter hjalp naturligvis til. Seinere fant jeg ut at han har noen fabelaktige plater på samvittigheten, der særlig Temple Beautiful og Let Freedom Ring har fått noen runder i heimen.

En av hjørnesteinene i rocken(det er en komplisert bygning, det er langt mer enn fire hjørner) er Jethro Tulls «Thick As A Brick». Ian Anderson hadde omsider latt seg overtale til å lage en oppfølger. Tvilsomt prosjekt, men utrolig vellykket. Dette resulterte i at Anderson turnerte hele verden men Anderson hadde heldigvis vett til å forstå at han ikke kunne dra på turne og spille hele TAAB-albumet fra 1972 uten hjelp til vokalen. Derfor hadde han hyrt inn en englerøst som gjorde at publikum slapp å gremmes mer enn nødvendig over Andersons – dessverre – håpløse forsøk på å gjøre de vokale krumspringene som er med og gjør TAAB til noe helt unikt i rocken. Derimot var hans musikalske evner på tverrfløyte og ¾-gitar helt på høyden, i likhet med resten av bandet. Oslo Konserthus 29. november var derfor høydepunktet for musikkåret 2012.

Høydepunktet i 2013 blir trolig Kalljkauk i Kjelljardal’n 3. august. Ingen av de overnevnte dukker opp der, men utrolig mye annen bra musikk. Regner med vi treffes der! God jul og et musikalsk nytt år!